Nyheter | Medlemsskap / Tilbud | Spilletider | Seriespill | Forum | Bildearkiv | Kart | Om Klubben | Barn og Unge
Oppsummering Veteran-EM i Budapest.
Skrevet av: magnus
E-mail:magnus at vikstrom dot no

Dette mesterskapet gikk av stabelen første uka i Juli, og Kjelsås BTK stilte denne gangen med 2 deltagere, Trond Aukland og Øyvind Csiszar, begge i 50-årsklassen. Vi hadde begge trent hardt i hele Juni, og var vel forberedt til mesterskapet. Treningen i forkant inkluderte også mye double, og med tanke på at vi knuste alle doublepar som prøvde seg mot oss i Bjølsenhallen, var særlig undertegnede veldig optimistisk ang doubleturneringen. Målet for oss begge var å gå videre fra innledende puljespill i både single og double.

Puljespill i single startet mandag morgen, jeg hadde dratt ned allerede lørdag, for å være godt uthvilt, samt ordne akkreditering i forkant. Så langt tenkte ikke Trond, han valgte en ordentlig melkerute, med noen lange timers venting på terminal B i Frankfurt sent søndag kveld... uansett, han møtte opp grytidlig mandag, klar for en kraftig frokost på hotellet, før vi dro opp til hallen. Trond får en w.o. i puljespillet, da en italiener ikke dukker opp. Første kampen mot en tysker, har Trond egentlig grei kontroll, til tross for noe rufsete spill innledningsvis, 3-0. En russer venter i neste kamp, han var i meget godt hold, og Trond har ingen problemer med denne kampen, ny 3-0 seier, og dermed puljevinner! Jeg møter i min første kamp en tysker som viser seg å være et par hakk for god, tap 3-0. Neste match mot en slovak er ingen utfordring, Jeg vinner enkelt 3-0. I den avgjørende kampen om 2 plass i pulja, venter en italiener med en veldig sterk FH, men ellers en del svakheter. Her blir jeg coachet meget bra av Roger Mikkelborg, han poengterte flere ganger «han har dårligere fotarbeid enn deg, vinkle ballene», og dermed gikk det veien, seier 3-1, og dermed var vi begge klare for sluttspillet torsdag. Etter denne solide starten på turneringen, var vi veldig optimister for morgendagens double, og sendte meldinger hjem om at dette skulle bli en ren formalitet, men hovmod står for fall...



Vi var i pulje med et dansk par, samt to par fra Tyskland, ingen av dem så veldig skremmende ut i forkant, så vi mente at dette burde vi greie. Vel, danskene i første match knuste oss lett 3-0, vi spilte langt under pari, og lot den ene dansken dundre inn ene FH slegga etter den andre, mens vi bommet på stort sett alt vi prøvde på... Etter matchen må jeg nevne at en av motspillerne blunket til Trond, og spurte; «Ble det sent igår?»... De neste to matchene forbigås i stillhet, vi gjør absolutt alt feil, og bommer, bommer, og bommer. Selv coach Mikkelborg gir opp, og sier ingenting de siste settene, to nye 3-0 tap, og en pinlig opptreden!

Nå ventet en fridag, før sluttspill i single. Selvtillitten vår hadde fått et kraftig skudd for baugen etter doublen, men humøret var tilbake torsdag morgen. Trond møter en tysker, og dette skulle vise seg å bli en jevn match, Trond vinner første sett 14-12, taper det nest med samme sifre, deretter tap 11-9, så vinner Trond fjerde sett 17-15(!). dermed klart for avgjørende sett. Kampen hadde hele tiden bestått av lange og gode ballvekslinger, og etterhvert kom det mange tilskuere rundt hagen, både tyskere og nordmenn. Mye klapping og heing fra begge leire, og Trond sa i ettertid: «fy faan så det kokte der» Desverre ryker Trond 11-7 i avgjørende, men dette var en match som kunne tippet begge veier, all ære til Trond for innsatsen!

Når det gjaldt undertegnede, var det et helt annet kapittel som ble skrevet... Jeg skulle opp mot en ekkel venstrehåndsspiller fra Tyskland. Altså, jeg har spilt bordtennis i 45 år, og burde vel kunne greie å returnere en serv? Jeg har aldri, aldri, noen gang sett makan til serving, han kastet ballen minst 10 meter opp, og la lange, vinklede, harde server med diverse skru, ut til min FH, jeg greide knapt å returnere en eneste av dem! Enten rett i garnet, eller langt ut. Jeg taper settene 11-5, 11-5, 11-3. Det jeg vil huske av denne kampen, var at det gikk fra flaut til pinlig, ang servereturene mine. Det var så ille at den tyske heiagjengen sluttet ut i andre sett å klappe når jeg gikk i fella hele tiden!! Rett og slett pinlig, og bedre ble det ikke av at noen kjentfolk jeg ikke hadde sett på mange år, så matchen...jeg sa til Trond etter kampen, at jeg mest av alt bare ønsket meg 6 fot under jorda... Den eneste trøsten var at vi så tyskeren vinne ennå to kamper til, og motstanderne hans der slet også sinnsykt med servene hans, og de holdt et atskilligere høyere nivå enn meg.. Selv Trond mumlet noe om at det var de verste servene han noen gang hadde sett!! Det positive tross alt, var at vi begge havnet på øvre halvdel av resultatlista, nemlig på delt 256 plass, da kan dere selv regne ut antall deltagere i klassen!



Etter å ha ristet skuffelsen av oss, surret vi rundt i hallen til langt utpå ettermiddagen, det var et veldig høyt nivå, og mange severdige matcher hele tiden. Den norske gjengen som deltok, var som vanlig flinke til å backe opp hverandre, men vi må nok innse at det er noen hakk opp til de beste nasjonene.

Egentlig skulle vi spilt «taperturnering» i double fredag, men Trond skjønte nok hvordan dette ville bli, så han booket om flybilletten, han dro hjem istedet, men det var absolutt ingen innsigelser fra meg.

Noen morsomme spillestiler er det verdt å nevne, vi så en Ungarer på ca. 1.90, tynn som en strek, penneskaft, sto bom fast ved midten på bordet, og bare blokkerte alt som kom, Trond ble mektig imponert, «han har jo en svær klo, som bare legger tilbake alt!» Eller en av våre motstandere i den katastrofale doubledagen vår, han hadde et fysisk handicap, ene benet var mye kortere enn det andre, så han hadde en innleggsåle på tykkelse som en murstein, et øye var ødelagt, det eneste som manglet var iflg Trond «papegøyen på skulderen»...men veldig okay å snakke/bli kjent med dem. Jeg møtte også noen jeg hadde blitt kjent med under VM i Alicante for noen år siden, artig!

Nå som vi har fått turen litt på avstand, er vi alle enige om et det var verdt pengene. Vi bodde standsmessig på æreverdige Gellért Hotell, jeg hadde med min bedre halvdel, og hun trivdes kjempegodt! Roger Mikkelborg stilte uten racket, men med masse godt humør, og bra coaching, det satte vi pris på! Ellers fikk vi sett mye av Budapest, selv om mye av tiden gikk bort i hallen, rakk vi innom både kirkekonsert og ruinbarer, samt elvecruise på Donau.


Til slutt noen betraktninger om arrangementet; Vi spilte i et «olympisk senter», hvor hovedhallen hadde snaue 100 bord, tribuner rundt hele hallen, samt to «småhaller» i samme bygning med 30-40 bord i hver av disse. I tillegg en «liten» oppvarmingshall med ca 35 bord... Akkreditering var veldig bra lagt opp, delt inn nasjonsvis, tok 5 min å ordne dette. Spilletidene var fra 09.00-22.00, så noen fikk veldig sene kamper, men slik blir det når det er så mange deltagere...Spillemessig fikk vi fortløpende info via sms, om tidspunkt, bord, motstander, fungerte optimalt. Oppdateringen av resultater fungerte også bra. Noe trangt var det rundt hagene, særlig under puljespillene, det var mange spillere som skulle hit og dit hele tiden. Salgsboder i «vrimleområdet» var det mange av, men det bidro til at det føltes trangt å bevege seg rundt. Utenfor inngangen var det satt opp et gedigent telt, med både varm og kald mat, med tilhørende drikke, og langbord. Her var det god plass, og ble et samlingssted for spillerne mellom slagene. Totalt sett sett sier vi oss fornøyd med arrangøren, det pågår faktisk en vurdering i NBTF, om de skal søke mesterskapet i 2023 i Oslofjord Convention Center i Sandefjord. Det kunne virkelig blitt morsomt!

Da er det bare å håpe at det blir flere deltagere fra Kjelsås i de kommende mesterskap, anbefales fra oss som deltok i år!

Øyvind Csiszar